Gig-, plattform- og delingsøkonomi, bullshitjobber og fremtidens arbeidsliv

Gig-, plattform- og delingsøkonomi, bullshitjobber og fremtidens arbeidsliv. Mange nye ord og utfordringer. 
Nye økonomier vokser frem

Tidligere var det enkelt. Det fantes bare tre «økonomier». «Samfunnsøkonomi» der målet er å finne balansen mellom skattenivå/skatteinngang og velferdsopplevelse i befolkningen slik at regjeringspartiene sikrer gjenvalg. «Bedriftsøkonomi» der målet er at virksomheter produserer og selger slik at de har penger til driftsmidler, lønn til ansatte og til avkastning på «arbeidende kapital». I statsforetakene må man holde seg innenfor bevilgninger og budsjetter.  «Privatøkonomi» der man bør sikre seg at man i private husholdninger har noen kroner til overs når man har spist seg mett og regninger og avdrag er betalt hver måned. Digitaliseringen har gitt oss nye økonomier å holde styr på. Man snakker om gig-, plattform- og delingsøkonomi, og med dette også om nye utfordringer i arbeidslivet.

Gig-økonomi – Vi må alle leve av «spillejobber» i fremtiden

Gig-økonomien er hentet fra musikklivet. For en musiker er en «gig» en «spillejobb», klart avgrenset i tid, kanskje bare en kveldskonsert. Men den kan også gjelde engasjement over noe lengre tid, en uke eller to. Noen mener det er slik store deler av arbeidslivet vil bli i fremtiden. Vi må innstille oss på å leve av «spillejobber», korte eller lengre oppdrag. Disse må vi konkurrere om å få, fra oppdragsgivere som ikke ønsker å bli arbeidsgivere. De ønsker å kunne være «mest mulig fleksible». De ønsker ikke å ta risiko for å måtte betale lønn til arbeidere som de som arbeidsgivere ikke kan få betalt for.

Gig-økonomi og Generasjon We

Markedsførere snakker om generasjon X, Y og Z som er sjablonoppfatninger av generasjoner av mennesker. Menneskene i hver «generasjon» har det til felles at de er født i samme ti-år. Ut fra dette er de tillagt like egenskaper og ønsker. Unge mennesker i dag tilhører milleniumsgenerasjonen. For markedsførerne ble disse født i perioden fra 1980 til et stykke ut på 90-tallet. Nå er de i ferd med å bli transformert til,eller avløst av generasjon We.

Milleniumsgenerasjonen er mennesker grenseløst mer åpne for ny teknologi og endringene denne fører med seg enn tidligere generasjoner. De er mer sosiale, idealistiske og inkluderende. De ønsker ikke fast jobb eller bopel. De er hele tiden på reise og søker nye og selvrealiserende utfordringer. De passer perfekt inn i fremstillinger av hva de nye økonomiene tilbyr. Og ikke minst passer de inn i forestillingene om en gig-økonomi som nå overtar.

Gig-økonomi og plattformøkonomi 

Plattformøkonomien er den moderne rammen rundt og et verktøy for gig-økonomien, men også for mye annet. På de digitale plattformene kan vi dele kunnskap, meninger og informasjon som er mer eller mindre troverdig, mer eller mindre villedende. Noen har blitt ustyrtelig rike på å formidle det vi deler, ta vare på dette for oss, gjenbruke og analysere det. Etterhvert er de begynt «å selge» informasjon vi deler om oss selv og andre. Mange av verdens mest verdifulle selskaper er blitt til «i plattformøkonomien». Plattformøkonomi gjør det mulig å netthandle, finne billige hotellrom og flyreiser, folkefinansiere gode ideer og også formidle gig-økonomiens oppdrag.

Plattform- og delingsøkonomi – Forsvinner arbeidsgiverne?

Det at man kan «dele» på digitale plattformer gjør at noen velger å kalle plattformøkonomi for delingsøkonomi. De legger vekt på at man ved hjelp av slike plattformer kan gjør seg nytte av ressurser i form av biler, leiligheter med mer, som ellers ikke vil bli brukt. Det  er jo  fornuftig. Men noen nettbaserte firmaer er heller del av en skjevdelingsøkonomi. De som eier plattformen tar brorparten av de verdiene som skapes og reduserer egen risiko ved å unngå arbeidsgiveransvar. Foodora-syklistene, som «delte fritiden sin» med Foodora, kjempet mot det de mente var skjev fordeling av byrder og belønning, og vant frem.

Verdiskaping og bullshit-jobber

I 1930 mente den kjente økonomen John Maynard Keynes, som hadde sett på produktivitetsutviklingen årene før 1930, at normalarbeidstiden ville være 15 timer i uken i år 2000. Dette ble for noen år tilbake inspirasjon til en studie gjennomført av den amerikanske antropologen David Graeber da han skrev boken sin om Bullshit-jobber. Den ble utgitt i 2018. Hans konklusjon var at når vi i dag arbeider så mye som vi gjør skyldes det ikke at Keynes tok feil. Årsaken er fremveksten av jobber som egentlig er unødvendige og uten mening. Han kalte disse for bullshit-jobber. Han antydet fem forskjellige typer. To av disse er mindre aktuelle i det egalitære norske arbeidslivet og vil ikke bli nevnt her.

Digitalisering med Goons, Boxtickers , Taskmasters

Men det Greber kaller «Goons» har vi. Dette er ansatte som har jobber fordi andre virksomheter man sammenligner seg med, har tilsvarende stillinger. PR-folk, ansatte engasjerte i samfunnskontakt og såkalte lobbyister er med i denne gruppen. De er selvsagt svært aktive på de fleste digitale sosiale medier. «Boxtickers» arbeider med å etablere «tellekanter» eller KPIer i alle typer virksomheter, de etablerer IT-baserte rapporteringsrutiner og kontrollerer rapporter. New Public Management, NPM, har gitt disse mange jobber også i offentlig sektor.  «Taskmasters» kjenner de som leser tegneserien «Lunch». Dette er ansatte som stadig bidrar med «ny-ord» og «nye metoder» for å fornye og «forstyrre arbeidet» i virksomhetene de arbeider i. Ofte henter de inn konsulenter, også IT-konsulenter, som ikke kjenner virksomheten, og det den driver med. Slik skapes ytterligere forvirring. Alle disse «profesjonene» er i kraftig vekst. Dette var selvfølgelig umulig å forutse for Keynes i 1930.

Hvilket arbeidsliv er det vi får og hvordan vil vi ha det?

Synspunktene ovenfor er en videre utvikling av en diskusjon i Teknas Etisk råd om fremtidens arbeidsmarked og hvordan dette kan komme til å utfordre organiseringen av norsk arbeidsliv. Vi snakker i Norge om «Den norske modellen«, et arbeidsliv der arbeidstakere og arbeidsgivere er organisert slik at de kan møtes som likeverdige parter, og der også staten bidrar. Dette har gitt de fleste av oss lønn til å leve av, små forskjeller, et arbeidsliv med få streiker og internasjonalt konkurransedyktige bedrifter.

Hva mener du om fremtiden og fremtidens arbeidsliv?

En «milleniumsgenerasjon» som ønsker å leve i en «gig-økonomi» vil opplagt utfordre «Den norske modellen». Vi vil kanskje få et samfunn og arbeidsliv der store deler av arbeidsstyrken er sine egne «lykkesmeder», i et svakt organisert arbeidsliv. Men vi kan også få et  arbeidsliv der offentlige og private virksomheter fortsette å konkurrere med hverandre om å ansette kvalifiserte medarbeidere i forskning, utvikling, produksjon og service eller i det Greber kaller bullshitjobber. Og at disse arbeidsgiverne og arbeidstakerne fortsatt ser seg tjent med å organisere seg.

Denne bloggposten er blitt til etter en diskusjon i Teknas Etiske råd, der tema var fremtidens arbeidsmarked og arbeidsliv og utfordringer det organiserte arbeidslivet vil kunne møte. Rådet ønsker å trekke med seg medlemmene i foreningen denne diskusjonen i kommentarfeltet nedenfor eller i andre fora i foreningen. I andre poster på denne bloggen vil du finne flere innspill til en slik debatt f.eks. om verdien av et organisert arbeidsliv , om kunstig intelligens og fremtidens arbeidsmarked og om et fremtidig mulig digitalt klasseskille,

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *