Er du gründer og ønsker suksess. Finn de rette folka.

Finn de rette folka, som sammen kan bli det beste laget. Sats på flytende intelligens, gode verdier og gode lagspillere. Lag hårete mål som kan gjøres til gode fortellinger om fremtiden.
Krystallinsk og flytende intelligens

Eva Grinde, i Dagens Næringsliv, skrev 9. september i år kommentar om det å lage en «plan B» når man har passert 50 år. Da er man ikke lenger like kreativ som før skal vi tro den amerikanske samfunnsforskeren Arthur C. Brooks, som nå selv er 55 år. Særlig viktig er dette om du frem til fylte 50 år har gjort karriere og fått stor og begeistrende oppmerksomhet. Plan B bør da omfatte å velge fremtidig virksomhet og oppgaver der krystallisert intelligens er foretrukket fremfor flytende intelligens. Det siste er det som må til i kreativ nyskaping. Slik kreativ virksomhet bør yngre krefter ta seg av. Eva Grindes kommentar er egentlig et oppgjør med «overdreven tro på målenes iboende verdi». Tror man at å sette seg mål er viktig er det lett å gå på en nedtur, bli utbrent, også før 50 år. I innledningen til sin kommentar nevner hun reklameprofilen og Stabekk patrioten Ingebrigt Steen Jensen og boken hans fra 2002, «Ona fyr». Han må ta sin del av skylden for «Målsyken» som rir mange i dag.

Om hårete mål

Ingebrigt Steen Jensen var egentlig ikke så opptatt av mål. Fokus på mål kan fort bli mas, mente han. Resultatene kommer «når vi drives av verdier, tenker visjonært, forteller drømmehistorier og bygger kultur» skrev han i 2002 i «Ona fyr». Han refererte til samtidig forskning ved Harvard som viste at kultur- og verdidrevne virksomheter hadde inntekter som vokste fire ganger raskere, og aksjeverdier som vokste tolv ganger raskere, enn bransjegjennomsnittet. Skulle man ha mål, måtte disse være hårete, og langt fremme i tid, og kunne formidles som drømmehistorier. Styr etter verdier, gi korrektiver og oppmuntringer i forhold til disse, fokuser på arbeidsoppgavene, skryt av det som går bra. Dette var kort fortalt hans råd til ledere som ville gjøre noe nytt.

Godfoten og kollektivet

Steen Jensen bruker flere sider i boken sin på Nils Arne Eggen, den allerede da legendariske treneren for RBK. Eggen ga selv ut bok noen år før, i 1999; «Godfoten – Samhandling -veien til suksess». Her øser Eggen av sin erfaring med å lede RBK til suksess på fotballbanen. Han organiserer fremstillingen rundt postulater av typen: Alle kan ikke bli like gode, men alle må ville bidra med sine iboende egenskaper, som så blir til ferdigheter, til fellesskapets beste. Konflikter åpner muligheter for utvikling. Du er dyktig bare når du kan bruke dyktigheten din til å gjøre andre dyktige. Den viktigste forutsetningen for å oppnå fremgang og suksess, er inderlig å unne andre suksess. Gode kollektiv er summen av gode enkeltindivider. Alt her litt fritt gjengitt.

Fellesskap og ulike kompetanser

Det dreier seg om å utvikle fellesskap, gjøre seg nytte av menneskers forskjellige kompetanser, finn de rette folka som passer inn, og at alle må bidra, med det de kan, til fellesskapets beste. Rosenborglaget var, mann målt mot mann, i forhold til lag de møtte internasjonalt, ofte et godt stykke unna og ha de beste individuelle fotballspillerne. Men de vant allikevel, i Eggens storhetstid. Kollektivt, som lag, var de bedre fordi alle bidro etter beste evne.

Amerikansk baskeballfiasko og Joy’s lov

Også andre har lykkes med å utvikle gode lagspillere. Det amerikanske basketball-laget vant helt suverent de olympiske turneringene i 1992, 1996 og 2000. Men i OL i Athen i 2004 ble laget med alle de store NBA-stjernene sensasjonelt slått ut i semifinalen av Argentina .  Argentina vant deretter gullet. I de amerikanske analysene etter mesterskapet var konklusjonen klar. Det amerikanske laget hadde ikke egentlig vært et lag. Det var en løs samling av individuelle stjernespillere. Argentina og flere andre land, som lykkes i turneringen, hadde i større grad satt sammen sine lag slik at spillerne skulle komplementere hverandre etter regelen: Finn de rette folka. Bill Joy, en av gründerne av Sun Microsystems, har formulert sin egen Joy’s lov. Den har flere «paragrafer» og sier noe i retning av at uansett hvem og hva du driver med så vil de smarteste folka arbeide for andre. Og er du smart i en virksomhet vil du ikke nødvendigvis være det i en annen. Verdier, kultur og lagfølelse kan skape undere. Igjen: Finn de rette folka.

Bemerkelsesverdige Remarkable

At de små kan konkurrere slik at de utfordrer de store skjer også i næringslivet. Det ender ofte med oppkjøp. Instagram hadde bare tretten ansatte da de ble kjøpt opp av Facebook i 2012. Kjøpesum: En million dollar i cash og aksjer. WhatsApp hadde fortsatt bare 55 ansatte da de fem år senere ble kjøpt for nitten milliarder dollar i cash og Facbook-aksjer. Et amerikansk investeringsselskap går, ifølge Dagens Næringsliv 9. oktober, inn med 135 millioner kroner er i norske ReMarkable. ReMarkable lager skrivebrett i konkurranse med flere av de store. Dette «innskuddet» betyr at ReMarkable i dag verdsettes til 1 milliard kroner. Litt mer beskjedent beløp foreløpig enn de andre selskapene som er nevnt, men så blir de heller ikke kjøpt opp. De må ha funnet de rette folka og satt sammen et lag av «gode lagspillere» for ReMarkable.

Var dette interessant?

..da vil du kanskje også være interessert i hvordan du muligens kan få hjelp til å finne de flinke folka som passer inn hos deg fra en firefeltstabell. Eller kanskje du er interessert i å finne ut hva du egentlig mener om vindkraft, kjernekraft, artsmangfold eller bompenger? Eller hva du kan gjøre for å komme ut av idetørka om du kommer dit?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *